Eg kom til meg sjølv i går då eg såg Leonid sykla avgarde med eit barn i ein liten tilhengjar i området der eg bur. Brått hugsa eg dei lukkelege dagane på NORINT2115, og at eg for lenge sidan hadde lova å skrive korleis siste dagen på Dei nynorske festspela blei.
Alle studentane hadde reist heim, og eg tenkte at det no kom til å bli keisamt og tomt, men det var før dei Vaksne menna på ville vegar gjekk på senen. Eg har ikkje verken høyrt eller sett maken. Fem eksepsjonelle Sunnhordlandsforfattarar lirte av seg det eine gullkornet betre enn det andre.

Ragnar Hovland, Per Olav Kaldestad og Hans Sande
Sidan eg sat på fremste rad, var det vanskeleg å fange alle dei fem vaksne mennene samstundes i kamerabildet med den vesle mobilen min. Her er tre av dei.

Atle Hansen og Roald Kaldestad i fullt driv
Og rett under her ser du dei to andre.
Konserten toppa seg for min del då Atle Hansen song ein song spesielt til meg sidan eg er Halsnøyjente. Det var jo skrekkeleg dumt at ikkje studentane var der då, syntest eg! Jentene i Sunnhordland har hatt ord på seg for å vere så ualminneleg flotte, og Atle Hansen har laga ein song om desse jentene, må vita. Høyr songen om Halsnøyjenter, Bømlajenter og alle dei andre fine jentene i Sunnhordland
her.
Dersom Desse vaksne mennene på ville vegar kjem ein stad i nærleiken av deg, bør du gjere det du kan for å kome deg på framsyninga. Eg garanterer at heller ikkje du har sett eller høyrt maken. Men før det, kan du jo lese nokre av dei mange bøkene dei har skrive.
Her kan du lese litt om kvar og ein av dei fem vaksne mennene:
På avslutninga fekk òg festspeldiktaren ekstra merksemd. Mellom anna fekk han eit tre som takk for innsatsen. Treet var ein avleggjar frå tunbjørka til sjølvaste Ivar Aasen. Festspeldiktaren var usikker på om fingrane hans var grøne nok til å ta vare på treet, men han lova likevel at skulle gjere det han kunne for at treet skulle få gode vektsttilhøve. Han undra seg litt over korleis det ville bli å reise med eit tre på flyet…

Festspeldiktar, Bjørn Sortland, takkar for treet
Og så var festspela slutt. Nynorskfolket blei spreidd for alle vindar, og eg tok flyet heim til ein hovudstad full av folk som ikkje likar språket mitt. I tillegg var sommaren våt, kald og trist. Takk og pris at det berre er nokre månader igjen til neste nynorskkurs i januar 2012, og før det, kan eg jo håpe at dei gode, “gamle” studentane kanskje får lyst til å publisere essaya sine, i alle fall her på bloggen:))
…og kanskje kan me møtast til ein komlemiddag på Kaffistova ein dag…:)
Eg trur forresten eg må leggje inn eitpar bilder til av dei staute Sunnhordlandsforfattarane…

Hovland, Kaldestad, Sande og Kaldestad i samspelAtle Hansen syng om jenter i Sunnhordland